søndag 15. juli 2012

Acqua -- adriatico e minerale.

Vi er "hjemme" fra Italia. Om bare to uker kommer vi virkelig hjem (uten hermetegn). Siste del av ferien skal tilbringes på min barndoms trakter i Trøndelag. Det skal bli deilig med relativt langvarig ro, før vi setter oss på sommerens siste fly for å se vårt nye hjemsted for første gang. I en og en halv måned har vi vært i mer eller mindre konstant bevegelse. Slitsomt? Så absolutt! Ikke sånn å forstå at vi har hatt det fælt. Vi har stort sett hatt det helt fantastisk, men også dét blir jo slitsomt i lengden. En måned på tivoli, forestill deg det -- det hadde vært gøy, men bare de tøffeste hadde holdt det ut. Så, hatten av for sigøynere og andre reisende folk!

Jeg jobber med et par filosofiske innlegg som jeg håper å ferdigstille før vi reiser til Longyearbyen og må jobbe 24/7 for å forvandle en stappfull skipscontainer til et familiehjem før hverdagen tar til. I mellomtiden, her er noen upretensiøse refleksjoner over vårt opphold i utlandet.
Mine foreldre har et hus i Monopoli i Puglia, helt nede på støvelhælen. I løpet av de årene vi har vært der har vi sett en markant økning i turisme. Første gang var vi nokså alene, men nå ligner området mer og mer på det klassiske Syden. Dette har både positive og negative sider. Vi skulle helst hatt byen for "oss selv"; noe av sjarmen ligger jo i de autentiske tradisjonene. På den andre siden ser vi en økonomisk optimisme i byen som er nokså sjelden i Italia nå om dagen. Monopoli lavora, står det over alt. Det pusses opp på alle gatehjørner -- også dét både positivt og negativt: Byen blir penere, men også mindre rustikk. Men én endring er udelt gledelig. Det er merkbart mindre søppel i badevannet. I fjor duvet et bredt belte av alskens avfall akkurat der bølgene bryter ved land -- noe skyllet inn fra havet, men det meste kastet ut fra stranden. Italienere har åpenbart et annet syn på forsøpling enn nordmenn. En småbarnsfar kastet, like for mine øyne, en hel bærepose med familiens tomgods innunder en busk da de forlot stranden. Dét kunne knapt skjedd i Norge. Ikke fordi nordmenn aldri kaster fra seg søppel, men fordi dette anses som uakseptabelt. Nordmenn som forsøpler på denne måten, gjør det i smug, ikke i andres påsyn. Dette har kanskje med ulike holdninger til naturen å gjøre? Kanskje nordmenn er "naturfolk", mens sør-italienere ikke er så opptatt av natur? Eller kanskje italienere ikke på samme måte ser en motsetning mellom friluftsliv og forsøpling? Kanskje. Men jeg tror også det handler om ulik toleranse for søppel, for en ting er jo å etterlate søppel når man går, noe annet å kaste det foran seg. Jeg vemmes og blir rasende når våte plastposer klistrer seg til ryggen min, mens lokalbefolkningen virker vant, ja, mange virker direkte blinde for fenomenet. Jeg husker for et par år siden... Jeg var på vei ut i vannet med småjentene da en av ungdommene ved siden av oss tente en sigarett, krøllet den tomme røykpakken og kastet den ut i bølgene. At det går an, tenkte jeg og sendte ham mitt styggeste blikk. Fatter han virkelig ikke at folk skal bade her! Å jo da. Bare minutter senere ble jeg enda mer forundret, da samme mann reiste seg opp, tok god rennefart og kastet seg med jubel og stort velbehag ut i sitt eget griseri...!

La meg stoppe her, før jeg sier ting jeg vil angre på. Antagelig gjør jeg for mye vesen ut av dette. Gledelig er det uansett at Monopoli ønsker å lokke turister med flotte strender. I år var vannet en fryd.

Apropos vann. I dag hørte jeg Ole Martin Reitan skryte av sine salgskunster på radioen. Han har solgt millioner av liter med flaskevann i vannlandet Norge. Reitan sammenlignet bragden med å selge sand i Sahara, og hevdet at han kan selge hva som helst til hvem som helst. Jeg er ikke imponert. Å flaske vann og sende det hundrevis av mil med bil bare fordi folk er villig til å betale for det når det finnes utmerket vann i springen, ligner umoral. Selv har jeg kjøpt en flaske Imsdal eller Olden kun én gang, og da bare fordi jeg trengte en flaske. Også i utlandet foretrekker jeg å drikke frittgående vann, men ved Stansted flyplass måtte jeg -- fordi ingen ønsket å fylle vannflaskene våre -- kjøpe en utgave av The Daily Telegraph for å få en flaske Buxton-vann til halv pris. Jeg skulle spare flasken på grunn av reklameteksten, men flasken ble borte på toget mellom Oslo og Trondheim, så sitatet blir omtrentlig og i norsk oversettelse:
Visste du at våre flasker nå består av 25% mindre plast? Likevel er de fremdeles 100 prosent resirkulerbare. Men dette er ikke alt vi gjør for kloden. Fordi vi bryr oss om miljøet, leter vi stadig etter nye måter å redusere vårt energi- og vannforbruk og således redusere vårt økologiske fotavtrykk.
Et vannselskap som ønsker å redusere sitt forbruk av vann? Pøh! Det låter omtrent som når Helge Lund bedyrer at Statoil ønsker å bidra til en reduksjon av verdens klimagassutslipp. Jeg aner ikke hvor mye vann som går med til å "produsere" en liter flaskevann, men det må da være minst én liter for mye.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar