onsdag 23. mai 2012

Il faut cultiver notre jardain.

Jeg har "alltid" notert mer eller mindre filosofiske strøtanker, observasjoner og kommentarer til nyheter, filmer jeg har sett og bøker jeg har lest. Før i tiden hadde jeg bestandig en liten notisbok for hånden, skulle tanken slå meg. Mange har nok sett meg på bussen, på parkbenken, mellom hyllene i matbutikken, ja til og med vandrende gatelangs med penn og nese nede i en fillete notisbok. Redselen for at tanken skulle gå i glemmeboka var ikke hele forklaringen, jeg tenker også bedre med penn og papir. Jeg har så lett for å bli distrahert. Jeg kan gyve løs på alvorlige spørsmål, men hvis ingenting holder meg på plass, kan jeg "våkne opp" i en eller annen triviell bakevje uten å ane hvordan jeg havnet der. Å skrive er en måte å disiplinere tankene på. Simone Weil har sagt noe om dette -- om skriving som en form for konsentrert fordypning. Mer kritisk er jeg også når jeg skriver. Så lenge tankene befinner seg inne i hodet har de et drømmeaktig skjær over seg. De forekommer meg ofte bedre enn de faktisk er. Jeg setter dem ned på papiret for å prøve om de holder. Ganske ofte sprekker de i dagslyset.

"Jeg tenker faktisk med pennen, for mitt hode vet ingenting om det min hånd skriver," sier Wittgenstein et sted. Jeg er usikker på hva dette innebærer. Wittgenstein mener neppe at filosofi er en form for automatskrift. Hvis følelsen av å være et slags medium er tegnet på genialitet, kommer jeg heller aldri til å forstå. Et annet sted sier han imidlertid: "Når jeg skriver, foregriper jeg ofte min tanke." Dette virker som en beslektet bemerkning, og denne erfaringen kan jeg dra kjensel på. Å sette en tanke på papiret setter ofte noe igang. Pennen løper løpsk med assosiasjoner, forbehold, innvendinger og moteksempler. Jeg aner ikke hva som befinner seg rundt neste sving. Å skrive fortoner seg ofte som en oppdagelsesferd.

Disse notatbøkene mine hadde likevel alltid noe uforpliktende ved seg. Jeg hadde ingen leser å tenke på. Det var aldri meningen å vise notatene til noen. Det var kun meg og tankene mine. Å administrere en blogg har strammet opp skriveriene. Å gjøre seg forstått er noe annet enn å gjøre sine tanker om til bokstaver: man må sette tankene inn i en sammenheng så også andre kan se deres betydning -- leseren aner jo ikke hva jeg gikk og tenkte på der og da: jeg må vise hva jeg mener; å skrive for andre innebærer også å gi tankene en form, organisere dem i en rekkefølge og finne formuleringer som andre (og for meg helt ukjente) personer kan ta stilling til. Bloggingen har med andre ord gjort skribleriene mine mer raffinerte.

Å administrere en blogg forplikter også på andre måter. Går det for lang tid siden forrige innlegg, begynner jeg aktivt å lete etter ting å skrive om. Dette er i grunnen ganske pussig, for jeg skylder jo ingen å drive med dette, men det er akkurat som om bloggen trenger vann med jevne mellomrom. Dette innlegget, for eksempel, har vært en slik dråpe i nøden. Det har liksom blitt min oppgave å forhindre dette filosofiske hjørnet av verdensveven fra å visne hen og dø.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar