fredag 16. mars 2012

Determinisme og moralsk ansvar.

I et tidligere innlegg kalte jeg nevrodeterminismen en utilstrekkelig idé, men understreket samtidig at dette ikke gjør determinisme som sådan umulig. At menneskelig atferd ikke bestemmes av nevrologi alene utelukker ikke at en mer kompleks determinisme (som inkluderer nevrologi) styrer verden. Må ikke alt tross alt skje i henhold til naturlovene? I så fall burde det være nok å kjenne den nøyaktige posisjonen og bevegelsen til samtlige partikler i universet på ett tidspunkt for å kunne regne ut den nøyaktige tilstanden i universet på et hvert annnet tidspunkt i historien også. Dét mente i alle fall matematikeren Pierre-Simon Laplace. Vi mennesker vil naturligvis aldri beherske så mange variabler, så for oss vil fremtiden alltid virke åpen og (mer eller mindre) uforutsigelig. Men Laplaces berømte demon vet at det bare virker slik. Frihet er en illusjon. Universets historie (inkludert alt vi mennesker har gjort og kommer til å gjøre) utfolder seg med jernard nødvendighet, og ble i prinsipp bestemt allerede ved Big Bang!

Dette innlegget skal ikke handle om determinisme som sådan, men snarere lufte og drøfte en moralsk uro denne tanken kan inngi:
Er den frie viljen en illusjon, er ingen noensinne ansvarlig for sin atferd; og finnes ikke ansvar, må all vår moralske tenkning og hele straffesystemet reformeres!
Hvor utbredt denne reaksjonen er, vet jeg ikke, men dette var mine første tanker da jeg hørte om Laplace og hans demon, så det finnes i alle fall én person som kunne trenge en gjennomgang.


Frihet og ansvar henger konseptuelt sammen. Er jeg underlagt tvang, er jeg i noen grad ufri og i noen grad fritatt for ansvar. Graden av ufrihet avhenger naturligvis av hva slags tvang vi snakker om. Kombinasjonen av sult og pengemangel kan sies å tvinge noen til tyveri, men dette er en annen tvang enn om noen holder en kniv til strupen din. Sult og fattigdom kan (under visse omstendigheter) være en formildende omstendighet; kniv på strupen vil vel alltid være det -- men selv i en slik situasjon finnes det (tenkelige) alternativer: Du kan sette deg til motverge; du må bare være modig nok. Men i følge deterministen finnes det aldri alternativer. Hvis du med kniven på strupen gjør motstand, er du ikke egentlig modig, for du kunne aldri ha valgt den feige løsningen. Valg (i den forstand) eksisterer ikke. En stein faller uvergerlig til jorden. Alt du gjør, gjør du med samme absolutte nødvendighet.

Hvis dette er riktig, må jo det være den ultimate ufrihet og dermed den ultimate formen for formildende omstendighet!

Dét var min reaksjon. Men nå mistenker jeg at reaksjonen verken er så innlysende, så logisk eller så konsistent som jeg først trodde.

Det første man legger merke til er den høyst ukonvensjonelle bruken av "omstendighet" her. Her snakker vi jo ikke om omstendighetene rundt en partikulær hendelse (som gjør at denne hendelsen skiller seg fra alle andre), men om omstendigheter som alltid gjelder. Vi snakker om hele universets beskaffenhet. Men å betrakte universets beskaffenhet som et grunnlag for ansvarsfritak, vil si å innføre et universelt fritak for ansvar. Spørsmålet er om man da kan snakke om ansvarsfritak i det hele tatt. Hvis alt kan unnskyldes på denne måten, kan man da unnskylde noe som helst? Det virker som om man i stedet for å vise at determinisme er den ultimate formildende omstendigheten, har oppfunnet en totalt meningsløs bruk av begrepet "formildende omstendighet".

Men hvis det er urimelig å holde én ufri person ansvarlig for sine gjerninger, slik gjeldende rettspraksis tilsier, da kan man vel aldri holde noen ansvarlig hvis alle er ufri? Må ikke dét være implikasjonene av Laplaces tankeeksperiment; at hvis Laplace har rett, så må vi radikalt endre vår moralske og legale tenkemåte? Nei. Jeg tror tvert imot at den som bruker determinismen som et argument for straffefritak på denne måten, gjør seg skyldig i rasjonell inkonsistens. Et eksempel. Sett at jeg stoppes i en trafikkontroll, men hevder at jeg bør slippe bot, ikke fordi jeg overholdt fartsgrensen, men med den begrunnelsen at jeg umulig kunne ha overholdt fartsgrensen. Ettersom fartsovertredelsen var determinert av tidligere årsaker, mener jeg det vil være galt av politimannen å bøtlegge meg for forseelsen. For å se inkonsistensen her, hjelper det å forestille seg politimannens svar. (En vanlig politimann hadde trolig avfeid appellen som galskap, men vi kan tenke oss en filosofisk anlagt politimann med sans for metafysisk konsistens.) Han ville svare som følger:
Selvfølgelig er det mulig at jeg måtte bryte fartsgrensen. Men i så fall (hvis alt virkelig er determinert på denne måten) er det heller ikke er opp til politimannen om han ilegger meg bot eller ei -- ikke fordi loven krever at han gjør det, men fordi også dette naturligvis vil være fullt og helt determinert av tidligere årsaker.
Å appellere til determinismen om ansvarsfritak er inkonsistent fordi en appell er ment å utrette noe. Men hvis grunnlaget for appellen -- altså determinismen -- er korrekt, så kan jo en appell aldri utrette noe som helst: alle eventuelle reaksjoner på appellen må jo også ha vært bestemt allerede ved Big Bang. Av samme logiske grunn kan det heller aldri være snakk om å reformere moral og rettsystem på dette grunnlaget. For hvis Laplace har rett, er også moralen og rettsystemet produkter av tidligere årsaker. Det eneste man kan gjøre er i så fall å krysse fingrene og håpe at kausalkreftene skal virke i "reformatorisk" retning....

Dette beviser naturligvis ikke at Laplace tok feil (jeg vet ikke riktig hvordan det skal kunne bevises eller motbevises), men det viser kanskje at selv det kan være eksistensielt ubehagelig å tenke at den frie viljen muligens er en illusjon, så ville det ikke betydd allverden -- moralsk og praktisk talt -- dersom Laplace faktisk hadde rett.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar