mandag 26. september 2011

Linguam vivam.

Latin omtales ofte som et dødt språk. Som en beskrivelse av kirkelatin, virker ikke det helt galt. Kirkelatin er stadig i bruk, men kun innenfor den romersk-katolske kirken. Språket er dødt i den forstand at det ikke har noe liv utenfor rituelle sammenhenger -- ingen har kirkelatin som sitt morsmål, ingen snakker på denne måten og språket utvikler seg heller ikke. Kirkelatin er en språklig fossil. Andre ganger antydes det at det latinske språket døde ut. Og dét virker galt. Antydningen om at en språkhistorisk sluttstrek er satt for det latinske språket, synes basert på en sammenblanding av språkutvikling og språkdød.

Jordens første primitive livsform -- selve livets urgnist -- finnes ikke lenger. Men døde arten ut? Eller utviklet den seg til dagens myriader livsformer? Homo erectus er også borte. Fordi den døde ut? Vel, hvis erectus hadde dødd ut, hadde vi vært her da...? Artsdød innebærer (i alle fall i mine ører) at det siste eksemplar av en art forsvinner uten å etterlate seg avkom -- en generasjonskjede brytes. Kjeden ble aldri brutt. Det som "tok" Homo erectus var ikke døden, men evolusjonen.

Ingen snakker som man gjorde på 1700-tallet lenger. Det betyr ikke at 1700-tallsnorsken må regnes som et utdødd språk. Og likeledes med latin. At 800-tallets latin ikke lever lenger betyr ikke at språket døde ut. Språket utviklet seg, og ble til italiensk, spansk, fransk, portugisisk og rumensk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar