Mer memer.

Her er et nytt forsøk på memene. Jeg har siden sist lest en del i Memesket (den norske oversettelsen av The Meme Machine av Susan Blackmore), både Dag O. Hessens innledning og Richard Dawkins' forord samt noen kapitler av Blackmore selv. Det finnes en slags tro på og ønske om at dette skal være viktige saker, men jeg er stadig ikke overbevist. Problemet er at selve bærebjelken -- memene -- ikke virker som annet enn en luftig idé. Her er to foreløpige betenkninger.

1) Memer synes å kunne opptre absolutt overalt -- i hjernene våre, i skikkene våre, i bøker, på datamaskiner (i form av tekst og programvare), som datamaskiner (i form av oppfinnelse) og så videre. Det er med andre ord ikke grenser for hvor vi kan lete etter dem. På den andre siden er det langt fra klart hva vi leter etter. Ikke bare finnes memer overalt; alt synes også å kunne være et mem. Alt fra enkeltord og melodisnutter til vitenskapsteorier og religiøse skikker, ja hele religioner, er blitt kalt memer. Ta Nasjonalsangen. Hva er den memetiske enheten der? Mange nordmenn kan teksten kun på første vers. Selv husker jeg også andreverset. Er dette to ulike memer? Eldstedatteren min kan noen løsrevne brokker av teksten. Er dette et tredje mem? (Eller mange -- ett mem for hver lille brokk?) Men hun kjenner melodien. Er dette et fjerde? Hva med hele sangen -- all tekst pluss melodien -- hvor mange memer er dét? Og hva er egentlig memet? Gjenstanden (i dette tilfellet vil det si sangboken eller 17. mai-heftet der sangen står trykt)? Eller notene og de trykte ordene? Eller er memet et nevrologisk avtrykk i hjernen som genererer disse mer materielle uttrykkene?

Svaret er -- eller kan i alle fall være -- ja på alle punkter. Memetikerne (i alle fall Blackmore, i følge Hessen) har nemlig på forhånd definert memer og memspredning som svaret på alt. Da er det bare å lete frem den minst usannsynlige forklaringen på hvorfor det som skal forklares -- alt fra enkeltnoter og tekstbrokker til hele sanger og musikkgenrer -- representerer en slik spredning. Med denne tilnærmingen er det selvsagt heller ingen sak å finne en memetisk (bort)forklaring også på alle mem-kritiske innvendinger. Og "slik må det nødvendigvis bli," som Hessen korrekt bemerker, "når man fremmer en totalforklaring." (s. 20) Samtidig må vel dette kalles oppskriften på ikke-falsifiserbar pseudovitenskap?

2) Memene er angivelig svaret på alle spørsmål om menneskelig atferd og kulturell utvikling. Og tilsynelatende kan memetikken forklare enhver form for kulturelt overført "informasjon"; men -- og dette er min andre innvending -- egentlig forklarer den ikke noe som helst. Dette, tror jeg, er en naturlig følge av at mem-begrepet er så diffust (eller innholdsløst?). "Hva er det med forestillingen om en gud som gir den dens stabilitet og manifestasjonshyppighet i de kulturelle omgivelsene," spør Richard Dawkins i Det egoistiske genet. Svaret ligger selvsagt i memnivå. Forklaringen er at guds-memet er et særdeles robust og spredningsvillig mem; eller med Dawkins' formulering: "Overlevelsesverdien til det gode mem i memforrådet er et resultat av dets store psykologiske tiltrekning." (s. 247) Et slikt svar kan umulig noen være uenig i. Selvsagt får tanker og forestillinger bein å gå på fordi de på en eller annen måte fenger folk. Det er som å si at eplet faller til jorden fordi jorden øver en viss tiltrekning på eplet. Det er naturligvis ikke feil, men det forklarer ingenting heller. Ordet "fordi" gjør overhodet ingen jobb her. Å slå fast at forestillingen om en gud har en eller annen psykologisk tiltrekningskraft sier ingenting om hvorfor slike "memer" fenger.

Jeg må igjen understreke at dette er foreløpige betenkninger. Slik ser memetikken ut i dag, i lys av det lille jeg har lest.