tirsdag 16. august 2011

Manglende danseferdigheter. Based on a True Story.

En person med gode øyne kan, hvis han aktivt går inn for det, overbevise en øyenlege om at han ser dårlig; han kan bevisst gjøre det dårlig på synstesten. En svaksynt person kan ikke bevisst gjøre det godt. Førstnevnte kan nok avsløres om skorter det på skuespillertalentet, men for andremann hjelper ikke engang strålende skuespill. En sorgtynget mann kan (om han vil og evner det) innbille andre at han er lykkelig -- og omvendt kan en lykkelig person spille ulykkelig. Begge deler funker like godt; det er kun et spørsmål om selvbeherskelse og skuespillerkunst. Men i vårt tilfelle finnes en klar asymmetri. Hvorfor? Fordi det handler om ferdigheter. Man kan spille at man mangler ferdigheter (man besitter), men man kan ikke spille at man ikke mangler dem. Selv om du faktisk ser de små bokstavene kan du oppgi at du ikke ser annet enn diffuse tåkedotter, og det er vanskelig å avsløre løgnen. Men om du faktisk bare ser tåkedotter, vil alle forsøk på svar bare være gjetting. Likeledes kan et dyktig høydehopper uten vansker late som om han ikke kommer seg over én meter, men en person uten spenst kan ikke fake at han er høydehopper: Godt skuespill hjelper ingen mann over når lista ligger på to meter og ti.

(Jeg vet ikke hvor interessant dette egentlig er, men det var slike tanker jeg tomlet med da jeg -- sent på natt -- spaserte hjem fra en gjenforeningsfest med en gammel skoleklasse. Utpå kvelden hadde det blitt musikk; 80- og 90-tallsslagere, vår barndoms soundtrack fylte lokalet -- og jeg ut på dansegulvet. Og mottok ros for mine moves. Ærlig talt: Jeg er ingen danser! Ikke sånn å forstå at jeg mangler enhver takt og rytme, men jeg kan absolutt ingen danser. I festlige lag -- etter mat og drikke -- bryr jeg meg etterhvert nokså lite om akkurat dét. Folk pleier ikke å ta det ille opp, men de pleier heller ikke å berømme resultatet! Jeg hadde ikke forsøkt å lure noen; jeg hadde bare latt det bare stå til og hatt en viss glede av det. Men altså: På vei hjem tenkte jeg omtrent som ovenfor nevnt, at en mann som overhodet ikke kan danse, kan ikke danse og motta ros for det -- med mindre publikum er fullstendig ukyndig, da! Eller hva om kommentaren var ironisk ment! Ja, ja, så dummet jeg meg ut. Men til slutt, da jeg var kommet hjem og innunder dyna, slo det meg at hun antagelig bare hadde vært høflig. Og høflighetskomplimenter, enten de bare er (ja, nettopp) høflighetskomplimenter eller har en rot i virkeligheten, er ikke bare til å leve med, de er i grunnen ganske hyggelige -- utpå kvelden, i festlige lag -- tenkte jeg, og sovnet.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar