fredag 10. juni 2011

Filosofisk skeptisisme og G. E. Moore.

I essayet "Proof of an External World" skriver G. E. Moore:
I can now give a large number of different proofs [of the existence of an External Word], each of which is a perfectly rigorous proof; and that at many other times I have been in a position to give many others. I can prove now, for instance, that two human hands exist. How? By holding up my two hands, and saying, as I make a certain gesture with the right hand "Here is one hand" and adding, as I make a certain gesture with the left "and here is another." And if, by doing this, I have proved ipso facto the existence of external things, you will all see that I can also do it now in numbers of other ways: there is no need to multiply examples.
Jeg har lenge hatt problemer med å ta Moores argumentasjon på alvor. Jeg mener: jeg deler hans intuisjon om at det er noe muffens her, men det å holde frem sine to hender og kalle dette "a perfectly rigorous proof" på ytterverdens eksistens, har alltid slått meg som et nokså misforstått svar på skaptikerens tvil. For skeptikeren mener jo også at ytterverden virker reell; all erfaring tilsier at verden utenfor vår bevissthet faktisk finnes -- skeptikeren er slett ikke uenig i dét. Det skeptikeren stiller spørsmål ved, er om vi kan stole på våre sanseerfaringer i det hele tatt. Du kan sparke hardt i en stein, men beviser smerten i foten at steinen faktisk finnes?

Vanligvis betviler vi ikke eksistensen av steinen vi sparker. For det meste tenker vi ikke på dette engang, men tar det for gitt. Men hvordan vet vi at den faktisk finnes? Svarer vi at steinen må finnes fordi vi umulig kunne se den hvis det ikke var noe der ute som reflekterte lyset inn i øynene våre og forårsaket synsopplevelser, er svaret opplagt: Hvordan vet vi dét? Dette er bare ytterligere en erfaringsbasert påstand om ytterverdens beskaffenhet. Og vi kan naturligvis ikke stole på denne erfaringen hvis sanseerfaringer generelt sett er upålitelige -- og det er akkurat dét skeptikeren mener. Tenk på filmen Matrix. Kanskje alle inntrykk og forestillinger om verden kun er hallusinasjoner skapt av aliens. Du tror du sparker en stein, men i virkeligheten drømmer du. Du tror du studerer hendene dine, men i virkeligheten er du bare en hjerne på et glass. Hvem vet? Dette er altså den skeptiske utfordringen: at det finnes visse muligheter -- eller tenkelige scenarier -- vi må kunne utelukke før vi med rette kan snakke om viten i det hele tatt. Før vi kan vite andre ting -- som at "Her er en hånd" og "her er en annen" -- må vi vite at vi verken drømmer, hallusinerer eller er en hjerne på et laboratoriumsglass. Er vi usikre på dette punktet, kan vi aldri være sikre på noe som helst! Moore mener å vite svaret. Han "vet" at sansene er pålitelige --, men så har han bare sine sanseinntrykk å støtte seg til. Argumentasjonen går i sirkel. Han kommer ingen vei.

Har jeg tenkt -- helt til jeg hørte denne episoden av Elucidations. Professor Quassim Cassam har overbevist meg om at Moores tenkning i alle fall kan være langt dypere enn før antatt.

Det finnes to måter å imøtegå skeptikerens tvil på. Man kan godta den skeptiske utfordringen -- plukke opp hansken så å si -- og på skeptikerens premisser forsøke å vise hvordan vi likevel kan være helt sikre på at verden ikke er en drøm. (Det er her jeg vanligvis har plassert Moore.) Men i dette spillet synes skeptikeren uovervinnelig. Alternativet er å la hansken ligge. Det er denne strategien Quassim Cassam anbefaler, og i følge Cassam er dette også Moores tilnærming. (Jeg er ikke helt sikker; essayet heter tross alt Proof of an External World, men la gå.) Løsningen er å innse at skeptikerens krav til sikkerhet aldri kan oppfylles. (Kravene er designet nettopp for ikke å kunne oppfylles.) Strategien består derfor i å demonstrere at dette ikke er noe problem fordi disse kravene ikke er genuine krav. Dette er rett og slett ikke krav vi må leve opp til for å kunne snakke om sikker viten.

Det som gjør skeptisisme til en attraktiv filosofisk posisjon er en viss oppfatning av hva den epistemiske rekkefølgen på ting er -- det vil si: hva du må vite for å kunne vite andre ting -- og gitt denne oppfatningen, mener Cassam, vil skeptikeren alltid vinne. Den mest lovende responsen er derfor den som utfordrer skeptikeren på dette punktet.

Og det er det Moore gjør. Han lar skeptikerens tvil ligge. Han ønsker å begynne diskusjonen et annet sted. Filosofiske diskusjoner inneholder alltid et spørsmål om hva vi legitimt kan ta for gitt. Det er dette spørsmålet Moore vil stille. Heller enn å forsøke å motbevise skeptikeren på dennes premisser, sår han tvil om disse premissene. Moore vil engasjere skeptikeren i en annen diskusjon; ikke en diskusjon om muligheten for at verden kun er en drøm, men en diskusjon om epistemisk prioritet -- eller: hva vi kan ta for gitt -- i en filosofisk undersøkelse av viten og kunnskap, og hvordan denne undersøkelsen bør se ut.

Skeptikeren argumenterer fra uvitenhet til uvitenhet. "Du hevder å vite at du holder opp en hånd -- men det er mulig at du lever i et av mine scenarier, og i så fall kan du ikke vite dette. (Viten må alltid være sann.) Du må altså på forhånd vite at dette ikke er tilfellet for å kunne kalle dette viten!" Moore går motsatt retning, og argumenterer fra viten til viten. "Jeg vet at dette er en hånd. Derfor vet jeg at jeg ikke er en hjerne på et glass." (Argumentet: "Ja, du har rett. Det er mulig jeg er en hjerne på et glass, men det er også mulig at jeg ikke er det. Og hvis jeg ikke er en slik hjerne, så vet jeg at dette er en hånd," kunne også være en måte å løsne skeptikerens grep på.) Og han serverer skeptikeren en utfordring i retur. Skeptikeren må demonstrere hvorfor vi bør argumentere på hans måte; Moores argumentasjon virker like god. Innvendingen vil sikkert være at Moore her tar for gitt nettopp dét skeptikeren stiller spørsmål ved; at Moore begs the question, som det heter på engelsk. Men da er svaret: Moores poeng var at det slett ikke er opplagt at denne måten å argumentere på er question begging, med mindre man som utgangspunkt har en bestemt oppfatning om hvordan argumentasjonen bør se ut -- og det var nettopp dette utgangspunktet Moore stilte spørsmål ved.

Denne snuoperasjonen løser selvsagt ikke stillingskrigen, men den flytter fronten noen skritt inn på skeptikerens territorium. Moore holder opp høyrehånden og kan med stor trygghet proklamere "Here is one hand" fordi han ikke ser noen grunn til å bry seg med skeptikerens ville scenario. Noen må overbevise Moore om at han har grunn til bekymring. Med mindre skeptikeren overbeviser ham om at han tar feil -- at han begår et filosofisk mistak når han ikke til enhver tid tar høyde for at alt kanskje er en drøm; at han bør ta høyde det -- vil Moore være i sin fulle rett å fortsette å tenke fra viten til viten: "I know it's there." Bevisbyrden er med andre ord flyttet over på skeptikeren. Den ligger ikke lenger på common sense.

1 kommentar:

  1. Jeg er veldig glad for å dele min erfaring her, jeg heter Brenda og jeg var lykkelig gift. Ikke før mannen min sa at jeg jukset med ham, da ble vi begge små irriterende par, han kunne ikke tro, og han stolte heller ikke på ordene mine, så vi søkte om skilsmisse, senere ble vi separerte og svor å aldri gjøre opp. Jeg prøvde å gå videre, men jeg kunne ikke bli uten ham, så jeg begynte å søke etter mannen min, så ble jeg henvist til Dr.IZOYA. En flott mann jeg kom over, han kastet en kjærlighetsfortroll og fikk mannen min tilbake innen 24 timer. med dette er jeg her for å dele kontakten til Dr. IZOYA, nå ham via drizayaomosolution@gmail.com. Han er faktisk mektig og spesialiserer seg i følgende saker ...
    (1) Elsker trollformer av alle slag. (2) Slutt skilsmisse. (3) Slutt barrenness. (4) Trenger åndelig hjelp.

    SvarSlett