torsdag 5. mai 2011

Osama bin Laden er død. Krigen mot terror -- hva nå?

Da Barack Obama kunngjorde drapet på Osama bin Laden, understreket han at kampen mot terror på ingen måte var over med dette. Selvsagt! Den som erklærer krig mot terror(isme) vil aldri få fred, med mindre man med "terrorisme" sikter til bestemte terrorister. (I lang tid syntes faktisk dette å være tilfellet: at det ikke var terrorisme som sådan, men Osama bin Laden man jaktet på. USAs War on Terror ble innledet etter al-Qa'idas angrep på New York, i den hensikt å straffe de ansvarlige. Dette har man snart oppnådd.) Men så enkelt er det ikke. George W. Bush ønsket å utrydde all terrorisme. Gir det mening? Ett problem er at terrorisme er et fleksibelt og i mange sammenhenger sterkt politisert begrep. Der Israel snakker om terrorisme, snakker palestinerne om motstandskamp. Hvor man ser terrorister kan med andre ord være nokså tilfeldig eller avhengig av politiske sympatier. Kort sagt: Målet med krigen mot terror virker uklart, og de midlene man har valgt merkelige. For uavhenig av hvem en sympatiserer med i en konkret konflikt, for eksempel i Midtøsten, så er terrorisme et maktpolitisk fenomen, og fenomener lar seg vanskelig nedkjempe med våpen.

Å gå til krig mot terror(isme), er ikke det omtrent som gå til krig mot krig? Ikke bare fordi begge deler er ikke-fysiske fenomener som umulig kan beseires ved hjelp av våpen, men fordi våpenbruken i begge fall bidrar til å holde liv i det fenomenet man angivelig vil til livs?

1) Det blir sagt at målet med terrorisme er å skape frykt ved å ramme tilfeldige ofre. Men moderne kriger tar også langt flere sivile enn militære liv og sprer frykt. Men soldater har ikke som mål å spre frykt og de (i alle fall våre soldater) gjør alt de kan for å unngå collateral damage! Kanskje. Men er distinksjonen alltid klar? Ofte virker den svært politisert og betinget av ens sympatier. Jeg har en kjøleskapsmagnet med påskriften: War is terrorism with a bigger budget! Kanskje ikke alltid, men i alle fall av og til.
2) For det andre: Skal vi tro Osama bin Laden og andre al-Qa'ida-medlemmer, så er vestlig maktarroganse noe av det man reagerer på. Er det ikke en viss fare for at aksjoner, som eksempelvis drapet på bin Laden -- aksjoner som folk i vesten finner helt uproblematiske -- i midtøsten kan bli oppfattet som nettopp dét, vestlig maktarroganse? (Tenk på Lillehammer-saken. Ahmed Bouchiki var slett ikke den personen Mossad ønsket å avlive, et mistak som kanskje gjør fordømmelsen sterkere enn om han hadde vært skyldig; men sett at Mossad eller CIA, for ikke å snakke om en ikke-aliert organisasjon, på norsk jord myrdet, la oss si, Mullah Krekar -- hvordan hadde vi da reagert? Tankevekkende er det, som Wikipedia skriver, at drapet på Bouchiki "regnes som den mest alvorlige terrorhandlingen i Norge.") Jeg er ingen ekspert på området, men det virker mulig at slike aksjoner gir grobunn for ytterligere muslimsk ekstremisme. Det finnes i alle fall dem som spår blodig hevn.

***

Ps. Osama bin Laden er nå uskadeliggjort. Jeg danset ikke i gaten av glede, akkurat, men nyheten kan ikke være annet enn positiv. Selv om en pågripelse og en påfølgende rettssak, ikke i en amerikansk, og slett ikke i en amerikansk militærdomstol, men i en internasjonal domstol hadde vært å foretrekke fremfor en utenomrettslig henrettelse(?) på stedet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar