fredag 11. mars 2011

Filosofiske interesser.

Enten er man opptatt av filosofi og ser poenget med filosofiske undersøkelser, eller så er man ikke opptatt av filosofi og ser heller ikke poenget. Dette var muligens noe kategorisk. For det finnes mange måter å være interessert i filosofi på. Mange oppfatter filosofikunnskaper som viktig i et dannelseperspektiv (det er noe av begrunnelsen for exampen philosophicum). Man kan være historisk interessert og således ha en idehistorisk interesse for filosofi. Eller man kan være fascinert av en person, som er filosof, og derfor interessert i alt han eller hun har sagt og gjort. Alt dette er legitimt. Men det er forskjell på det å være interessert i filosofien til Ludwig Wittgenstein fordi man er fascinert av mannen og det å være interessert i mannen fordi man er oppslukt av hans filosofi. Man er kanskje opptatt av samme filosof og filosofi, men på nokså ulike måter. I det første tilfellet har filosofien biografisk interesse, i det andre har biografien filosofisk interesse. (Dette er grovt sagt, naturligvis. I virkeligheten er ting sjelden så entydig.)


D.W. Hamlyn berørte dette i innledeningen til sin History of Western Philosophy: "A history of philosophy," skriver han, "should not be a history of ideas alone. Nor should it be simply a branch of history. History of philosophy should also be philosophy." Det vil si: den må la seg engasjere av de filosofiske problemene. Det finnes naturligvis grader av engasjement, så å trekke en klar grense mellom filosofisk og ikke-filosofisk interesse for filosofiske spørsmål er vanskelig -- fullstendig oppslukthet (forståelse eller døden, som Wittgenstein skal ha sagt) er ikke et minstekrav --, men poenget er at det synes mulig å interessere seg for tankene til en filosof, uten å være det minste engasjert av hans tenkning.

Tankene betyr noe for meg i kraft av å være min sønns tanker, men ville kanskje være meg likegyldige hvis de stammet fra en annen. Hvorvidt hans teori holder vann eller ei, er kanskje et underordnet og for meg uengasjerende spørsmål. Er jeg interessert i hva en bestemt filosof har sagt om, for eksempel, menneskets plass i naturen fordi jeg primært interesserer meg for denne personen, er det kanskje ikke noe stort poeng for meg å sammenligne med hva andre filosofer har sagt om samme sak. Dette må kalles en uengasjert og derfor ikke-filosofisk måte å lese filosofi på. Men det er helt legitimt.

Hvis mine foreldre bryr seg om mine filosoferinger også når de ikke bryr seg om de spørsmålene jeg diskuterer, overrasker det ingen. Foreldre bruker å interessere seg for hva barna driver med. Jeg sier ikke at dette gjelder for mine foreldre -- at de interesserer seg for filosofi kun når jeg er involvert og at dersom jeg var tannlege, så ville de bry seg om odontologi på akkurat samme vis --, bare at deres personlige forhold til meg hadde gjort dette rimelig, og dessuten at dette -- ja, hva skal jeg si? -- upersonlige eller rent ut sagt ikke-eksisterende forholdet til filosofiske spørsmål er nokså utbredt. Blant familie og venner finner de fleste et tålmodig interessert publikum selv når det filosofiske tankeinnholdet faller på stengrunn. Av folk som verken har det personlige forholdet til mine tanker eller et personlig engasjement for filosofiske tanker generelt, kan en ikke vente den samme selvfølgelige lydhørheten når en forklarer hva en driver med. For mange vil tanker, som for filosofen virker viktige og dype, fortone seg nokså banale. Derfor kan kan man kvi seg for å presentere seg som filosof. -- Dette var noe av mitt opprinnelige poeng.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar