tirsdag 22. mars 2011

Demokrati i Libya.

Hvem eier opprøret?, spør Bjørgulv Braaen i dagens leder i Klassekampen. Kommentaren reiser betimelige spørsmål om målet med den vestlige intervensjonen i Libya. "FN-resolusjon 1973 omtaler behovet for å beskytte sivile liv, men," skriver Braaen, "allerede fra første dag var det klart at angrepet har andre og større mål. Det er rettet mot Gaddafi-regimet selv, og målet er langt på vei som det var i Irak, regimeskifte. Hvis hensikten hadde vært å beskytte sivile liv, ville man med utgangspunkt i Libyas våpenhvileerklæringer ha forsøkt å få i gang samtaler med sikte på en forhandlingsløsning som garanterte sikkerheten og posisjonen til opprørerne. Det ble aldri forsøkt." Jeg vil ikke spekulere om motiver. Men en høyst mulig konsekvens av vår inngripen er i alle fall at opprøret i Libya forvandles til en krig mellom vestlige stormakter og et muslimsk land, hvilket vil tvinge det sosiale opprøret inn på et spor der lojaliteten til USA og Vesten stilles i forgrunnen, hvilket i sin tur kan berøve opprørerne deres følelse av eierskap til revolusjonen og enda verre: deres folkelige støtte.

Det sies ofte at det er umulig å bombe et land til demokrati. Braaen er også inne på dette. Men det kommer vel an på hva man mener med demokrati. Ordet har flere betydninger. Ok -- bare bomber funker ikke, men man kan nok tre demokrati i den valgtekniske betydningen av ordet nokså bestemt nedover hodene på et fremmed folk. Var det ikke dét man gjorde i Irak? En demokratisk kultur -- uten korrupsjon og der valgnederlag godtas -- kan neppe innføres på denne måten. Slikt må vokse frem, og det tar tid, men prosessen kan muligens påskyndes ved at det demokratiske valgsystemet tvinges igjennom og siden opprettholdes med (internasjonal) våpenmakt? Men "demokrati" brukes også i betydningen "legitimt styre". Saddam Husseins regime var utvilsomt illegitimt. Men hvis målet med krigen var å innføre et legitimt styre i Irak, har man knapt forstått hvorfor regimet var illegitimt. Man har ikke bare feilet i sin målsetning, men feilet med nødvendighet. Et legitimt regime kan kun utgå fra folket.

Den store forskjellen mellom Irakkrigen og krigen i Libya er i så måte ikke at det i sistnevnte tilfelle eksisterer et FN-vedtak, slik Braaen skriver, men at det libyske folket alt forsøker å styrte et illegitimt styre. Revolusjonen må støttes -- ikke bare i Libya, men i hele Midtøsten -- men hvis valget av å støtte opprørerne militært medfører at konflikten endrer karakter -- fra for eller mot Gaddafi til for eller mot vesten, slik Braaen frykter -- sånn at den folkelige støtten avtar (og kanskje vender seg mot invasjonsstyrkene, som i Irak), har man et demokratisk problem. Jeg sier ikke at valget var galt. Men hvis så skjer, synes hele FN-operasjonens legitimitet å stå i fare.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar